Fra en harejakt i Mosjøen Juleaften 1886
Foto: Lillian Jacobsen

Trøndelag og Helgeland var kanskje det område i Norge som først ble befolket etter siste istid, og det er kjent at de tidligste innvandrerne fra øst også hadde med seg hunder. I dag regner vi som sikkert at våre nordiske spisshunder stammer fra disse, og nordiske spisshunder betegnes da også som «urhunder».

Etter hvert som århundrer ble til årtusener, utviklet Europa, Norden, Skandinavia og Norge seg frem gjennom det som vi kjenner som den nyere historie. Hele tiden var fangst og jakt essensiell for store deler av befolkningen. Arkeologien i Trøndelag og på Helgeland vitner om en rik kultur og bosetning som blomstret fra vår Jernalder og Vikingetid – og videre inn i Middelalderen og frem mot Industrialiseringen. Og harehunder har i århundrer vært en del av denne kulturen!

I 1918 ble det utført arkeologiske utgravinger i Trondheim, og i Søndre gate 5 ble det funnet to hundeskjeletter. Skjelettene ble undersøkt og studert av Prof. Dr. August Brinkmann ved Universitetet i Bergen, og konklusjonen var entydig: Hundene var identisk med Norsk Harehund (Dunker/Hygen), og ble datert til Eldre Middelalder 1100-1200 e.Kr! Dette beviser at vi i Norge under Folkevandringstiden i tidlig jernalder fikk inn kontinentale harehunder, og at en mer eller mindre målrettet avl hadde skapt en nasjonal harehund-rase!

Før skytevåpenet var oppfunnet og tilgjengelig foregikk jakten slik at hundene drev harene inn mot gjerder, stengsler og nett slik at de kunne avlives der. Det er ingen tvil om at fra vikingetiden var denne jaktmetoden i bruk langs vassdragene også fra Namsos og videre innover dalførene langs Namsen som vi nå kjenner som Namdalen. Det samme var nok tilfelle i alle fall i de sørlige deler av Nordland opp til Rana, da befolkning og kommunikasjon langs Trøndelags- og Helgelandskysten var vel etablert allerede i Vikingetiden (jfr. historien om Hårek Av Tjøtta 965-1036 og utviklingen av Hålogaland inn i middelalderen).

Harejakt, slik vi kjenner den i dag, kom selvsagt ikke i gang før skytevåpen var oppfunnet og ble tilgjengelig for jegerne. Den moderne harejakten kom med det i gang utover 1600-tallet, og vi vet at det var tyske innflyttere som i hovedsak innførte jaktformen til Norge.  Det skulle utvikles et forsvar, bergverksindustrien vokste fram og behovet for embedsmenn var økende, og kompetansen ble hentet fra Tyskland. Overklassen hadde ordnet økonomi, jaktvåpen og fritid. Utover 1700-tallet foregikk det store selskapsjakter for sosieteten, og det beskrives større selskapsjakter hvor flere av våre gamle landshelter deltok. Den norske harehunden er også en arv fra disse (jfr. Kaptein Wilhelm Dunker som grunnla dunkerrasen og prokurator Hans Fredrik Hygen som grunnla hygenhunden). Utover 1800-tallet ble harejakten mer og mer alminneliggjort etter hvert som vanlige folk fikk skaffet seg haglvåpen.

De indre områder av søndre Nordland og nordre Trøndelag var frem til rundt år 1700 lappmark, med en rik kultur av reinsjakt, fangst og reindrift. Danskekongen ønsket imidlertid mere inntekt enn lappskatten, og gjorde områdene tilgjengelig for nybyggere gjennom bygsling fra godseiere. Det var en vinnvinn-tanke som lå bak, hvor godseieren skulle innkassere leieinntekt for nye gårder, mens Kongen skulle innkassere skatter fra gårdsproduksjonen. Området var selvsagt stort å administrere, og deler ble videresolgt til bl.a. godseierne Holst, Brodtkorb og Coldevin. Mye kan sies om historien som fulgte, men ett er sikkert: Dette var grunnlaget for at vi i dag i distriktet vårt har Norges største sammenhengende statseide skogsområde – med fri harejakt hele sesongen for en rimelig penge!

Leilendingene på de nye leiegårdene i innlandsområdene mellom svenskegrensen og helgelandskysten, som vi i dag kjenner som kommunene Grane, Hattfjelldal, Vefsn, Hemnes og Rana kom flere fra sør, i all hovedsak fra Trøndelag, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Og mange hadde selvsagt med seg harehunder! Utover 1800-tallet ble haglgeværet etter hvert allemannseie, og harejakten var tilgjengelig for alle.

Rana og Vefsn Amt ble etter hvert solgt til et engelsk kompani, på folkemunne kalt «Engelskbruket». Formålet med kjøpet var omfattende hogst med videreforedling på sagbruk i Mosjøen og verdenseksport av materialer. Med dette ble innflytningen fra naboområdene i sør enda større, og stadig flere harehunder tilkom. Svenningdal Sølvgruver trakk også trøndere nordover, med sine harehunder og jaktkultur.

Etter Engelskbrukets avskoging og rovhogst fra 1865 så heldigvis Den Norske Stat at det bar galt av sted, og vedtok en "Lov om forbud mot eksport av trevirke". Engelskbruket solgte eiendommene siden de ikke lengre kunne utnyttes økonomisk. Etter noen forhandlingsrunder endte det med at Vefsn, Grane og Hattfjelldal kommuner i 1900 ble solgt til Staten. De gamle leilendingsbrukene ble lagt ut for salg, og innflyttere med sine hunder ble grunneiere. Siden gårdsbrukene nå var mye mindre enn i leilendingstiden, var bygdefolket ikke mindre avhengig av jakt for å klare seg. Staten beholdt nemlig det aller meste av landområdene med tanke på fremtidig skogsdrift, men småviltjakten på de enorme statseiendommene var tilgjengelige for allmuen og har siden vært det.

I 1902 ble Norsk Harehundklubb stiftet i Oslo, med hovedformål av å ta vare på de særnorske harehundene. Det var en regional- og nasjonal harehund-klubb. Grunnleggerne mente at avlen var for lite enhetlig, og at den norske harehundens kvalitet var i fare. Dette var midt i gullalderen for harejakten, og harejakt med hund var regnet som selveste Nasjonaljakten. De norske harehundene ble derfor sett på som en kulturarv allerede da.  Dette var før stående fuglehunder var blitt populære, og mengden storvilt var langt lavere enn i dag og storviltjakten var forbeholdt noen få.

Våre naboland hadde enda ikke så sent som dette noen egen nasjonal harehund-rase, men var bevisste på å krysse en frem. Den norske harehunden, som også var utbredt i Sverige og Finland, inngikk også i disse. Først utpå 1950- tallet ble stambøkene for finnenes finskstøver- og svenskenes hamiltonstøver lukket, og også de hadde endelig fått sine egne nasjonale harehund-raser.

I mellomkrigsårene og gjennom 2. verdenskrig var Nordlandsbanen under bygging, og var i 1942 kommet til Mo i Rana. Med den kom også Ing. Hans Tyldum med sine dunkere. Så snart Andre verdenskrig var over, lette Tyldum og kameratene frem haglgeværene sine og dro på harejakt. Nazistene hadde selvsagt satt en støkk i folk, og også jegerne så at de trengte å organisere seg. Under en harejakt-tur høsten 1945 bestemte Tyldum og hans jegervenner seg for å etablere en jegerforening, og allerede på nyåret i 1946 ble det gjort. Fra 1. januar 1948 var Polarsirkelen JFF formelt tilsluttet Arbeidernes JFF. Foreningen var i praksis en harejegerforening: Fuglehundene var ennå ikke blitt populære, det var lite storvilt i distriktet, og fiske var ennå ikke et større tema. Foreningen var med det allerede fra starten av i gang med kynologisk arbeide for våre harehunder. Tilslutningen til Arbeidernes JFF understreket at dette var en forenng for allmuen.

5. og 6. mai 1948 arrangerte Polarsirkelen JFF Nord-Norges første hundeutstilling på Mo i Rana, og 70 harehunder deltok! Påfølgende høst ble Nord-Norges jaktprøve arrangert for harehunder! Dette fortsatte i de påfølgende år med en samarbeidsavtale med Salten JFF. Med fullføringen av Nordlandsbanen, ble jernbanen en viktig nerve for harehund-sporten mellom Trondheim og Bodø. NSB var i stort behov for arbeidskraft, og mange av harehund-karene var ansatt der. Fribillett var en del av årslønnen, noe som gav enkel og rask mobilitet uten ekstra kostnad. For andre var billettene rimelige. Aktiviteten på både utstillinger og jaktprøver langs jernbane-strekningen var betydelig, og viktige vennskap og kontakter ble knyttet. NSB er nok den enkeltfaktor som har hatt mest og si for utviklingen av vårt harehund-miljø, og definerte på mange måter Helgeland- og Namdal Harehundklubb sitt virkeområde.

A/S Norsk Jernverk var en realitet i 1955, etter nesten 10 års anleggsvirksomhet. Mo I Rana var med det etablert som industriby, og etter påfølgende utvidelser var Jernverket blant Norges 10 største industriforetak med sine 4500 ansatte. Innflyttingen i tiårene etter 1950 var med dette massiv, og igjen kom det flere harehund-karer til Helgeland med industrialiseringen.

Ing. Hans Tyldum hadde en vakker datter, og hun ble gift med Andreas Breirem fra Mosjøen. Vi kan tenke oss at svigerfar Tyldum forutsatte at Andreas skulle jakte hare med dunker – og slik ble det også! Den første hunden hadde han sammen med sin bror Reidar Breirem – og det skulle bli mange flere for begge to! Etter deres lange liv med dunkere, dunkeroppdrett og som drivkrefter i det lokale og regionale harehund-miljøet, sitter vi igjen med en rikholdig arv. Ikke minst er Reidar Breirem kjent som den person i Norge som har oppdrettet dunkere lengst, og han har hele tiden holdt seg til samme linje. Hvor mange dunkere, og hvor mange jaktpremierte dunkere, Reidar har eid vet ingen da det vil være et stort arbeide og oppsummere. Han er også trolig den som har oppdrettet flest jaktpremierte dunkere i Norge. Reidars hyller er velfylte av Hederstegn, pokaler og utmerkelser fra prøver og utstillinger lokalt og nasjonalt, og taler om et særdeles rikt og suksessfullt harejeger-liv.

Frem til stiftelsen av Namdal Harehundklubb i 1969, var aktive i harehund-sporten i distriktet organisert i lokale Jeger- og Fiske Foreninger. I tillegg til Polarsirkelen JFF (nå Rana JFF) hadde også Salten JFF og Vefsn JFF harehund-gruppe. Medlemmer i lokalforeningene i de andre mindre nabokommunene deltok på lik linje i harehund-gruppene i by-foreningene. En betydelig del av harehund-folket i Nordland var fra tidlig også medlemmer i Namdal Harehundklubb, mens andre var direktemedlemmer i Norske Harehund-klubbers Forbund (NHKF). Aktiviteten var stor med dommerutdanning, utstillinger, jaktprøver, avl og jakt. I tillegg til interne jaktprøver ble det arrangert regions-kamper mellom Bodø-Salten-Rana-Vefsn-Namdal og Nord-Trøndelag, Distriktmesterskap for Regionen Nord-Norge, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag og Landskamp mot svenskene i Västerbotten.

Jegerforeningen på Mo I Rana og Vefsn ble etter hvert mer og mer baktung av fuglehund-folk, og etter navnebytte fra Polarsirkelen JFF til Rana JFF i 1994, brøt harejegerne i Rana ut i Polarsirkelen Harehundklubb. Etter omorganiseringen av NKK’s hierarki var det heller ikke lengre mulig å stå som direktemedlem i NHKF uten å være medlem i en lokal harehund-klubb. Norges JFF ble stående helt utenfor, og arrangerer jaktprøver og utstillinger bare etter tidsbegrenset samarbeidsavtale med NHKF. Følgelig ble harejegerne i distriktet etter hvert samlet i Namdal Harehundklubb, med tyngden av antall harehunder, medlemmer og etter hvert styre i Nordland. I 2017 ble klubbens navn endret til "Helgeland- og Namdal Harehundklubb". Klubben har sitt verneting i Mo I Rana, og skal i 2018 feire 70-års Jubileum for den første harehundutstilling og -harehundprøve i Nord-Norge!

                                                                                                                 Pareli

                                                                                                                 fritt fortalt